Legemiddelprioriteringer

Det pågår en heftig debatt i alle de største nyhetsmediene etter at helsedirektør Bjørn Inge Larsen i forrige uke i Aftenposten kastet en brannfakkel om prioriteringer i helsetjenesten. Dette er en debatt det helt opplagt er nødvendig å ta, selv om det gjør vondt, slik Larsen påpeker. Selv i "ett av verdens rikeste land", har vi ikke råd til absolutt alt.

På legemiddelområdet har vi hatt det sånn i mange år allerede. Det foretas beinharde prioriteringer av hvilke legemidler det norske folk skal ha fri tilgang til, så fremt legen mener det er nødvendig behandling, hvilke legemidler det må søkes særskilt om å få bruke på statens regning, og hvilke vi må betale helt og holdent fra egen lomme.

Gjennom kravet til en legemiddeløkonomisk analyse, og en påfølgende vurdering av om legemiddelet er kostnadseffektivt nok til å utløse statlig refusjon, gjøres i praksis en vurdering av hvor mye en sykdom er verdt.

I sykehusene har man også foretatt denne typen prioriteringer i mange år allerede. Det kommer jevnt og trutt nye, ofte ekstremt kostbare, legemidler bl.a. innen kreftbehandling. Hva som er den mest effektive pengebruken, altså hva som gir flest leveår eller mest forbedret livskvalitet, innenfor tilgjengelige budsjetter må alltid vurderes.

Det er vanskelig å forstå at man ikke også skal gjøre disse vurderingene i resten av helsetjenesten og med hensyn til andre behandlingsmetoder enn legemidler. Vurderingen av legemidlers kostnadseffektivitet er generelt akseptert, og det er få som mener at det er å "sett prislapp på et menneske". Det er realøkonomi innenfor en ramme som alle i helsetjenesten er nødt til å forholde seg til dersom vi mener at vi skal ha et budsjett og politikerstyrt helsevesen.