Kunnskapssenteret har presentert en systematisk kunnskapsoversikt over effekten av tiltak knyttet til legemiddelbruk i sykehjem. I denne kunnskapsoversikten ble 18 randomiserte og kontrollerte studier inkludert. Spørsmålet var: Hvilken effekt har ulike tiltak for å redusere uhensiktsmessig forskrivning eller bruk av legemidler i sykehjem?
Hovedfunnene viser at undervisning rettet mot helsepersonell og legemiddelgjennomganger gjennomført av farmasøyt har positiv effekt på forskrivning av legemidler til pasienter i sykehjem.
Mange farmasøyter kan kjenne seg igjen i dette, gjennom erfaring fra farmasøytisk rådgivning og undervisning i kommunehelsetjenesten. Hadde disse tiltakene vært bedre dokumenter, er jeg overbevist om at Kunnskapssenterets konklusjon også hadde vært entydig: Legemiddelgjennomganger lønner seg – både for pasienten og for samfunnet.
Apotekforeningen ser nå på mulighetene for å gjennomføre et prosjekt for å utvikle metoder for legemiddelgjennomganger i sykehjem utført av apotekfarmasøyter. - Nå er det på tide å se nærmere på hvordan vi kan bedre legemiddelbruken. Og vi vil begynne med legemiddelgjennomgang på sykehjem, sa avd. direktør Audun Hågå i Helse- og omsorgsdepartementet, på Apotekforeningens Legemiddeldag i vår. - Hvorfor er den farmasøytiske kompetansen nesten fraværende ute hos risikogruppene på institusjoner, spør leder i Stortingets Helse- og omsorgskomite, Bent Høye, i forrige nummer av Apotekforeningens tidsskrift. Dette er en gyllen anledning for apotekfarmasien til å få anvendt den legemiddelfaglige kompetansen på nye arenaer. Før vi kommer så langt, må vi dokumentere effekten, og et prosjekt som innebærer metodeutvikling og praktisk gjennomføring i sykehjem kan være første skritt på veien.
onsdag 23. juni 2010
tirsdag 15. juni 2010
Media setter ulik pris på legemidler
Forrige onsdag offentliggjorde Samfunns- og næringslivsforskning (SNF), tilknyttet Handelshøyskolen i Bergen, en forskningsrapport som fastslår at prisene på legemidler i Norge er blant de laveste i Vest-Europa. Prisen på trinnprislegemidler er lavest i Norge i forhold til alle land det er sammenlignet med. Bak undersøkelsen står en av landets fremste økonomer på legemiddelfeltet, professor Kurt Brekke.
Dessverre har ikke saken vekket interesse i noe medie, og den er dermed en godt bevart hemmelighet.
På lørdag var det derimot omtale av legemiddelpriser i Norge. Da slo Dagsrevyen stort opp at en forsmådd legemiddelimportør hadde forsøkt å dumpe prisene på sine legemidler for å øke salget, men uten å lykkes nevneverdig. Vinklingen til NRK var blant annet at folk ikke får tilgang til billige trinnprislegemidler. Informasjon om at Norge har Vest-Europas laveste priser på trinnprislegemidler var fortsatt ikke av interesse for allmennheten.
Man kan undres på hvordan en og samme virkelighet kan fremstilles så ulikt fra et forskerståsted og et journalistisk ståsted.
Dessverre har ikke saken vekket interesse i noe medie, og den er dermed en godt bevart hemmelighet.
På lørdag var det derimot omtale av legemiddelpriser i Norge. Da slo Dagsrevyen stort opp at en forsmådd legemiddelimportør hadde forsøkt å dumpe prisene på sine legemidler for å øke salget, men uten å lykkes nevneverdig. Vinklingen til NRK var blant annet at folk ikke får tilgang til billige trinnprislegemidler. Informasjon om at Norge har Vest-Europas laveste priser på trinnprislegemidler var fortsatt ikke av interesse for allmennheten.
Man kan undres på hvordan en og samme virkelighet kan fremstilles så ulikt fra et forskerståsted og et journalistisk ståsted.
torsdag 10. juni 2010
Legemiddelprioriteringer
Det pågår en heftig debatt i alle de største nyhetsmediene etter at helsedirektør Bjørn Inge Larsen i forrige uke i Aftenposten kastet en brannfakkel om prioriteringer i helsetjenesten. Dette er en debatt det helt opplagt er nødvendig å ta, selv om det gjør vondt, slik Larsen påpeker. Selv i "ett av verdens rikeste land", har vi ikke råd til absolutt alt.
På legemiddelområdet har vi hatt det sånn i mange år allerede. Det foretas beinharde prioriteringer av hvilke legemidler det norske folk skal ha fri tilgang til, så fremt legen mener det er nødvendig behandling, hvilke legemidler det må søkes særskilt om å få bruke på statens regning, og hvilke vi må betale helt og holdent fra egen lomme.
Gjennom kravet til en legemiddeløkonomisk analyse, og en påfølgende vurdering av om legemiddelet er kostnadseffektivt nok til å utløse statlig refusjon, gjøres i praksis en vurdering av hvor mye en sykdom er verdt.
I sykehusene har man også foretatt denne typen prioriteringer i mange år allerede. Det kommer jevnt og trutt nye, ofte ekstremt kostbare, legemidler bl.a. innen kreftbehandling. Hva som er den mest effektive pengebruken, altså hva som gir flest leveår eller mest forbedret livskvalitet, innenfor tilgjengelige budsjetter må alltid vurderes.
Det er vanskelig å forstå at man ikke også skal gjøre disse vurderingene i resten av helsetjenesten og med hensyn til andre behandlingsmetoder enn legemidler. Vurderingen av legemidlers kostnadseffektivitet er generelt akseptert, og det er få som mener at det er å "sett prislapp på et menneske". Det er realøkonomi innenfor en ramme som alle i helsetjenesten er nødt til å forholde seg til dersom vi mener at vi skal ha et budsjett og politikerstyrt helsevesen.
På legemiddelområdet har vi hatt det sånn i mange år allerede. Det foretas beinharde prioriteringer av hvilke legemidler det norske folk skal ha fri tilgang til, så fremt legen mener det er nødvendig behandling, hvilke legemidler det må søkes særskilt om å få bruke på statens regning, og hvilke vi må betale helt og holdent fra egen lomme.
Gjennom kravet til en legemiddeløkonomisk analyse, og en påfølgende vurdering av om legemiddelet er kostnadseffektivt nok til å utløse statlig refusjon, gjøres i praksis en vurdering av hvor mye en sykdom er verdt.
I sykehusene har man også foretatt denne typen prioriteringer i mange år allerede. Det kommer jevnt og trutt nye, ofte ekstremt kostbare, legemidler bl.a. innen kreftbehandling. Hva som er den mest effektive pengebruken, altså hva som gir flest leveår eller mest forbedret livskvalitet, innenfor tilgjengelige budsjetter må alltid vurderes.
Det er vanskelig å forstå at man ikke også skal gjøre disse vurderingene i resten av helsetjenesten og med hensyn til andre behandlingsmetoder enn legemidler. Vurderingen av legemidlers kostnadseffektivitet er generelt akseptert, og det er få som mener at det er å "sett prislapp på et menneske". Det er realøkonomi innenfor en ramme som alle i helsetjenesten er nødt til å forholde seg til dersom vi mener at vi skal ha et budsjett og politikerstyrt helsevesen.
torsdag 3. juni 2010
Kaster medisin for 500 millioner – mye forsvinner ut i miljøet
Mange norske medier har de siste dagene skrevet om Apotekforeningens prosjekt med å kartlegge hvor mye legemidler som årlig kastes. Tallene vekker bekymring – de viser at mer enn fire prosent av all reseptbelagt medisin som kjøpes her i landet blir kastet! I verdi tilsvarer det over en halv milliard kroner.
Vi er fornøyd med at denne problemstillingen nå kommer opp på den norske agendaen. I Sverige og Danmark har diskusjonen om kasting av legemidler allerede pågått i mange år, og det er flere aspekter som er viktige for samfunnet.
Et hovedproblem er den sløsingen av ressurser som ligger i at store mengder legemidler kastes. Så mye som fire prosent av all medisin som er kjøpt på blå resept, altså i stor grad dekket av fellesskapet, kastes ubrukt. Dette er åpenbart dårlig samfunnsøkonomi og bokstavelig talt bortkastede penger.
Et annet aspekt er at legemidler som kastes i søpla eller i do, kan gå videre ut i miljøet og forurense. - Det er foreløpig for lite kunnskap om dette området, erkjenner Klima og forurensningsdirektoratet. De legemidlene som skylles ned, sendes videre til renseanleggene, som bare i begrenset grad kan rense dem ut. I Norge vet vi lite om effekten av denne legemiddelpåvirkningen av miljøet. Svenske undersøkelse har vist at blant annet antibiotika samler seg opp i fisk, og slik kan øke risikoen for antibiotikaresistens. Senest for fire dager siden hadde Sveriges radio en sak om at legemidler forurenser grunnvann og drikkevann.
Men det er mange måter å angripe dette problemet på:
Hvis man uansett skal kaste medisiner, uansett årsaker, er det viktig at man leverer det til et apotek og ikke kaster det i husholdningsavfallet eller i toalettet. Apotekene leverer returmedisinen videre til sikker destruering, som ikke belaster miljøet unødig.
Myndighetene bør også legge enda bedre til rette for at flere av de pasientene som bruker flere legemidler samtidig, kan bruke multidose. Slik får de nøyaktig det de skal bruke for to ukers perioder av gangen. I tillegg kan det innføres strukturert oppfølging av den enkelte pasients legemiddelbruk, gjennom en legemiddelsamtale. Slik kan pasienten bl.a. motiveres til å bruke medisinene slik legen har foreskrevet.
Til sist er det verd å merke seg oppfordringen fra en apoteker i Ålesund. I enkelte tilfeller bør legene skrive ut en mindre pakninger når pasienter begynner på en ny behandling. Da slipper man at pasientene må kaste mye medisin, hvis det skulle vise seg at legemidlet ikke har ønsket effekt eller gir uheldige bivirkninger.
Vi er fornøyd med at denne problemstillingen nå kommer opp på den norske agendaen. I Sverige og Danmark har diskusjonen om kasting av legemidler allerede pågått i mange år, og det er flere aspekter som er viktige for samfunnet.
Et hovedproblem er den sløsingen av ressurser som ligger i at store mengder legemidler kastes. Så mye som fire prosent av all medisin som er kjøpt på blå resept, altså i stor grad dekket av fellesskapet, kastes ubrukt. Dette er åpenbart dårlig samfunnsøkonomi og bokstavelig talt bortkastede penger.
Et annet aspekt er at legemidler som kastes i søpla eller i do, kan gå videre ut i miljøet og forurense. - Det er foreløpig for lite kunnskap om dette området, erkjenner Klima og forurensningsdirektoratet. De legemidlene som skylles ned, sendes videre til renseanleggene, som bare i begrenset grad kan rense dem ut. I Norge vet vi lite om effekten av denne legemiddelpåvirkningen av miljøet. Svenske undersøkelse har vist at blant annet antibiotika samler seg opp i fisk, og slik kan øke risikoen for antibiotikaresistens. Senest for fire dager siden hadde Sveriges radio en sak om at legemidler forurenser grunnvann og drikkevann.
Men det er mange måter å angripe dette problemet på:
Hvis man uansett skal kaste medisiner, uansett årsaker, er det viktig at man leverer det til et apotek og ikke kaster det i husholdningsavfallet eller i toalettet. Apotekene leverer returmedisinen videre til sikker destruering, som ikke belaster miljøet unødig.
Myndighetene bør også legge enda bedre til rette for at flere av de pasientene som bruker flere legemidler samtidig, kan bruke multidose. Slik får de nøyaktig det de skal bruke for to ukers perioder av gangen. I tillegg kan det innføres strukturert oppfølging av den enkelte pasients legemiddelbruk, gjennom en legemiddelsamtale. Slik kan pasienten bl.a. motiveres til å bruke medisinene slik legen har foreskrevet.
Til sist er det verd å merke seg oppfordringen fra en apoteker i Ålesund. I enkelte tilfeller bør legene skrive ut en mindre pakninger når pasienter begynner på en ny behandling. Da slipper man at pasientene må kaste mye medisin, hvis det skulle vise seg at legemidlet ikke har ønsket effekt eller gir uheldige bivirkninger.
Multidose og legemiddelsamtale mot medisinrot
Pensjonistforbundet skriver i et brev til Apotekforeningen at de er bekymret for at mange eldre har problemer med å bruke legemidler riktig fordi de så ofte får et annet merke enn det de er vant til – såkalt generisk bytte. Virkestoffet er det samme, men produsenten og merket er forskjellig.
Jeg har stor forståelse for at denne situasjonen kan være vanskelig for en del eldre. Nytt navn, ny farge og ny emballasje, selv om virkestoffet er det samme. Det er klart at det kan være trøblete. Men jeg er sikker på at løsningen på problemet ikke er å slutte med generisk bytte til alle over 70 år. Til det er innsparingene som følge av generiske bytte alt for store for staten. Vi må altså se på andre løsninger for å gjøre genersik bytte trygt også for den som har litt vanskelig for å følge med på informasjonen de får på apoteket.
Vi kan starte med at legene generelt blir mer bevisst på generisk bytte, og at de gir mer grundig informasjon til pasienten om at bytte kan forekomme. Og legene kan lære seg å skrive virkestoffnavn i stedet for originalnavn på resepten, såkalt generisk forskrivning.
Men dette alene løser neppe utfordringen en del eldre står overfor. Og det er et langt lerret å bleke, å skulle få alle legene til å endre atferd på dette området.
To tiltak på apotekområdet kan på sin side gi et viktig bidrag til å løse problemet:
• Økt bruk av multidose, til både hjemmeboende og sykehjemsbeboere. Multidose betyr at alle pillene du skal ta på et bestemt tidspunkt er pakket spesielt for deg i små plastlommer. Da er det slutt på å styre med alle pilleboksene, og langt flere slipper å tenke på om det er riktige medisiner de har funnet frem.
• Legemiddelsamtale på apotek. Da kunne alle de som er i tvil om de gjør riktig, kunne be om en planlagt og strukturert samtale der farmasøyten og pasienten i fellesskap setter seg ned og gjennomgår medisinbruken, nettopp med det for øyet at pasienten skal bli trygg på at hun forstår hva hun skal ta, og at hun gjør det riktig.
Jeg har stor forståelse for at denne situasjonen kan være vanskelig for en del eldre. Nytt navn, ny farge og ny emballasje, selv om virkestoffet er det samme. Det er klart at det kan være trøblete. Men jeg er sikker på at løsningen på problemet ikke er å slutte med generisk bytte til alle over 70 år. Til det er innsparingene som følge av generiske bytte alt for store for staten. Vi må altså se på andre løsninger for å gjøre genersik bytte trygt også for den som har litt vanskelig for å følge med på informasjonen de får på apoteket.
Vi kan starte med at legene generelt blir mer bevisst på generisk bytte, og at de gir mer grundig informasjon til pasienten om at bytte kan forekomme. Og legene kan lære seg å skrive virkestoffnavn i stedet for originalnavn på resepten, såkalt generisk forskrivning.
Men dette alene løser neppe utfordringen en del eldre står overfor. Og det er et langt lerret å bleke, å skulle få alle legene til å endre atferd på dette området.
To tiltak på apotekområdet kan på sin side gi et viktig bidrag til å løse problemet:
• Økt bruk av multidose, til både hjemmeboende og sykehjemsbeboere. Multidose betyr at alle pillene du skal ta på et bestemt tidspunkt er pakket spesielt for deg i små plastlommer. Da er det slutt på å styre med alle pilleboksene, og langt flere slipper å tenke på om det er riktige medisiner de har funnet frem.
• Legemiddelsamtale på apotek. Da kunne alle de som er i tvil om de gjør riktig, kunne be om en planlagt og strukturert samtale der farmasøyten og pasienten i fellesskap setter seg ned og gjennomgår medisinbruken, nettopp med det for øyet at pasienten skal bli trygg på at hun forstår hva hun skal ta, og at hun gjør det riktig.
onsdag 2. juni 2010
Apoteket som rådgiver og forebygger
Lørdag skrev VG om at apotekene årlig selger tusenvis av sprøyter til unge kvinner og menn som skal injisere det ulovlige stoffet melanotan, formodentlig fordi de har et håp om å bli brune og slanke. Apotekforeningen og apotekene advarer sammen med Legemiddelverket mot å bruke de ulovlige stoffet melanotan.
Denne saken illustrer minst to funksjoner apotekene fyller, som har lite med deres hovedfunksjon legemiddeldistribusjon å gjøre. For det første er apoteket et sted der personer som har planer om å bruke ulovlige stoffer, kommer i kontakt med helsepersonell, selv om de naturlig nok har skaffet seg stoffet via illegale kanaler. Når helsepersonellet i apotek forstår at vedkommende har tenkt å bruke for eksempel melanotan, er det ikke farmasøytens oppgave å anmelde eller å nekte å hjelpe, men snarere å forsøke å gi råd som kan redusere risikoen som personen er i ferd med å utsette seg for. Denne funksjonen ble fint illustrert i VGs oppslag.
En annen rolle apoteket fyller både overfor denne brukergruppen, og ikke minst overfor stoffmisbrukere, er å bidra med rent brukerutstyr til en billig penge. Norske helsemyndigheter har fastslått at rent brukerutstyr – altså smitteforbygging – skal gå foran alt annet. Derfor er det ikke apotekets rolle å nekte å selge sprøyter og sterilt vann til sprøytemisbrukere, men snarere og sørge for at de får enkel tilgang til deg. Også denne funksjonen ble tydelig illustrert i VG-artikkelen.
Apotek har en samfunnsrolle innenfor forebygging som går langt ut over det å distribuere trygge medisiner.
Denne saken illustrer minst to funksjoner apotekene fyller, som har lite med deres hovedfunksjon legemiddeldistribusjon å gjøre. For det første er apoteket et sted der personer som har planer om å bruke ulovlige stoffer, kommer i kontakt med helsepersonell, selv om de naturlig nok har skaffet seg stoffet via illegale kanaler. Når helsepersonellet i apotek forstår at vedkommende har tenkt å bruke for eksempel melanotan, er det ikke farmasøytens oppgave å anmelde eller å nekte å hjelpe, men snarere å forsøke å gi råd som kan redusere risikoen som personen er i ferd med å utsette seg for. Denne funksjonen ble fint illustrert i VGs oppslag.
En annen rolle apoteket fyller både overfor denne brukergruppen, og ikke minst overfor stoffmisbrukere, er å bidra med rent brukerutstyr til en billig penge. Norske helsemyndigheter har fastslått at rent brukerutstyr – altså smitteforbygging – skal gå foran alt annet. Derfor er det ikke apotekets rolle å nekte å selge sprøyter og sterilt vann til sprøytemisbrukere, men snarere og sørge for at de får enkel tilgang til deg. Også denne funksjonen ble tydelig illustrert i VG-artikkelen.
Apotek har en samfunnsrolle innenfor forebygging som går langt ut over det å distribuere trygge medisiner.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
